Å være turist i et fattig land er ikke alltid lett. Og det skal det kanskje heller ikke være?
Du har penger, rikelig med tanke på den lange reisen du har bak deg, synlig i klær og når vi bruker penger på is og andre fornøyelser. Hjemme er det ingen sak å ha penger, heller tvert i mot, der har så og si alle det. Det er når man kommer til et land hvor mange knapt nok har penger til mat at det å ha penger fort kan føles som en bragd. Man spør seg også noen ganger hvorfor det er sånn. Forskjellen mellom oss med penger og dem uten kan ikke forklares med blodslit fra vår side, like lite som lathet fra deres, vi er ikke klokere enn dem og forskjellen kan heller ikke forklares med at vi er bedre som mennesker enn dem. Den store forskjellen ligger rett og slett mye i geografien, hvor i verden vi er født. Og uansett hvor mye mange jobber her nede, er det å komme seg ut av fattigdommen en lang og urettferdig kamp hvor tilfeldigheter ofte har mye å si.
At jeg syns det er urettferdig at noen er fattig, mens andre er rike, burde det ikke være tvil om.
Det er kanskje nettopp det som noen ganger gjør det vanskelig å være her. For hvordan skal man forholde seg til det når en person kommer og ber en om penger? På den ene siden føles det riktig å gi ham penger, han har lite, en har mye i forhold, pengene kan hjelpe han, å gi pengene kan også være en god måte å lette på samvittigheten for urettferdigheten. På den andre siden, kommer fornuftigheten inn og forteller en at det er så mange mennesker som er i samme situasjon som ham, og hvis en gir ham penger, hvorfor skal en da unngå i gi til de fire andre som kommer til en i samme ærend i løpet av dagen? Dessuten, er det egentlig riktig at noen skal livnære seg på andres penger?
Noen ganger virker det fristende å forsvinne inne i mengden, ikke lenger bli sett på som turist. Og på den måten unngå å bli sett på som en levende pengesekk. For å oppnå det kunne du blitt bedre kjent på stedet du befant deg, så kart (og kompass?) ikke ville kunne avsløre deg, du kunne kledd deg som innbyggerne på stedet, du kunne lært deg språket. Men en ting vil alltid kunne avsløre deg, fargen på huden din. Denne ene lille forskjellen som allikevel utgjør et så stort skille.
Skal man gi penger, eller skal ikke gi penger? Det er noe av det jeg har skrevet om her. Men når sant skal sies er ikke det et veldig avgjørende spørsmål i den store sammenheng. Som jeg tidligere har nevnt ville det kun eventuelt gagne et par personer i noen korte timer. Kan man gjøre noe for å hjelpe flere mennesker, og være en pådriver for positiv forandring i landet, er vel heller spørsmål man burde fokusere på. Men hva kan man i så fall gjøre, hvilken nytte har det egentlig, på bekostning av hva og er det å ”blande seg inn” noe man egentlig burde gjøre?
En tur som dette reiser uvante og viktige spørsmål som uten tvil er sunt for oss å måtte ta stilling til, men samtidig veldig vanskelig.
Skrevet av Ingvild
Du har penger, rikelig med tanke på den lange reisen du har bak deg, synlig i klær og når vi bruker penger på is og andre fornøyelser. Hjemme er det ingen sak å ha penger, heller tvert i mot, der har så og si alle det. Det er når man kommer til et land hvor mange knapt nok har penger til mat at det å ha penger fort kan føles som en bragd. Man spør seg også noen ganger hvorfor det er sånn. Forskjellen mellom oss med penger og dem uten kan ikke forklares med blodslit fra vår side, like lite som lathet fra deres, vi er ikke klokere enn dem og forskjellen kan heller ikke forklares med at vi er bedre som mennesker enn dem. Den store forskjellen ligger rett og slett mye i geografien, hvor i verden vi er født. Og uansett hvor mye mange jobber her nede, er det å komme seg ut av fattigdommen en lang og urettferdig kamp hvor tilfeldigheter ofte har mye å si.
At jeg syns det er urettferdig at noen er fattig, mens andre er rike, burde det ikke være tvil om.
Det er kanskje nettopp det som noen ganger gjør det vanskelig å være her. For hvordan skal man forholde seg til det når en person kommer og ber en om penger? På den ene siden føles det riktig å gi ham penger, han har lite, en har mye i forhold, pengene kan hjelpe han, å gi pengene kan også være en god måte å lette på samvittigheten for urettferdigheten. På den andre siden, kommer fornuftigheten inn og forteller en at det er så mange mennesker som er i samme situasjon som ham, og hvis en gir ham penger, hvorfor skal en da unngå i gi til de fire andre som kommer til en i samme ærend i løpet av dagen? Dessuten, er det egentlig riktig at noen skal livnære seg på andres penger?
Noen ganger virker det fristende å forsvinne inne i mengden, ikke lenger bli sett på som turist. Og på den måten unngå å bli sett på som en levende pengesekk. For å oppnå det kunne du blitt bedre kjent på stedet du befant deg, så kart (og kompass?) ikke ville kunne avsløre deg, du kunne kledd deg som innbyggerne på stedet, du kunne lært deg språket. Men en ting vil alltid kunne avsløre deg, fargen på huden din. Denne ene lille forskjellen som allikevel utgjør et så stort skille.
Skal man gi penger, eller skal ikke gi penger? Det er noe av det jeg har skrevet om her. Men når sant skal sies er ikke det et veldig avgjørende spørsmål i den store sammenheng. Som jeg tidligere har nevnt ville det kun eventuelt gagne et par personer i noen korte timer. Kan man gjøre noe for å hjelpe flere mennesker, og være en pådriver for positiv forandring i landet, er vel heller spørsmål man burde fokusere på. Men hva kan man i så fall gjøre, hvilken nytte har det egentlig, på bekostning av hva og er det å ”blande seg inn” noe man egentlig burde gjøre?
En tur som dette reiser uvante og viktige spørsmål som uten tvil er sunt for oss å måtte ta stilling til, men samtidig veldig vanskelig.
Skrevet av Ingvild
Det 1 bilde er var oss paa grensen fra soor afrika til Mozambique!
Det 2 bilde er av Audun og Otelo.
Det 3 bilde er av Ida som farget haaret sitt!
No comments:
Post a Comment