Siste dag på gatebarnsenteret

Inhaca (gruppe 1.)

På Fatimas Backpackers i Maputo ble vi kjent med en trivelig jusstudent som heter Othello. Han har de siste dagene vist oss rundt i byen og anbefalt steder i nærheten som vi kunne besøke. Jon ble blank i øynene da Othello nevnte at det muligens gikk an å svømme med delfiner utenfor en øy som heter Inhaca, et par timers båttur fra Maputo. Ikke alle i klassen orket å stå opp klokka 5.30 for å dra dit, men de 10 mest eventyrlystne elevene, og vår kjære sjåfør Moss kom seg da opp. Etter å ha shoppa frokost og tatt ut penger kom vi oss på båten med billett på andre klasse. Dette betydde at vi måtte sitte under dekk, uten utsikt, noe som førte til at noen ble litt småsyke ute på bøljan blå. Særlig Nghi hadde problemer med å holde frokosten innabords, til guttas store fornøyelse.

Vel ute på øya fant vi oss en idyllisk sandrand, og satte i gang med badelivet. Til tross for litt skyet vær, stekte sola som aldri før. Andreas lærte nok en lekse om uv-stråler, ettersom han nå ser ut som rosa bobleplast og setter lite pris på vennskapelige klaps på skuldrene.

Etter å ha inntatt et godt måltid mat på en lokal restaurant begynte klokka og nærme seg 15, tiden da båten skulle gå tilbake til Maputo. Men ettersom vi har vært en stund i Afrika og vent oss til ”african- time”, var det ingen av oss som gadd å stresse for å komme ut igjen til båten. Det skulle vi derimot ha gjort, for denne dagen betydde faktisk klokka 15 at båten gikk klokka 15. Dette førte til at vi måtte løpe om bord i en liten båt med påhengsmotor og kjøre etter den stor båten i full fart, for deretter å klatre om bort over ripa mens begge båtene fortsatt var i bevegelse.

Vel i land i Maputo tok alle et tårevått farvel med Othello, som også hadde ordnet en afrikansk bukse i gave til Knut. Deretter dro vi til Zimpeto hvor vi fikk kveldsmat og tok kvelden.

Skrevet av Audun.

(Gruppe 2)
Vi sto opp til vanlig tid for å spise frokost med guttene, dagens plan var at vi skulle slappe av, reise på stranden og gjøre det som vi fikk lyst til der å da. Dessverre våknet vi opp til regnvær, så vi bestemte oss for å bli med guttene fra hjemmet i kirken for å se og oppleve forskjellen her og hjemme. Med bussen på full guffe med musikk, kjørte vi igjennom de krokete og humpete veiene for å komme fram til kirken. Ettersom det var vått ute klarte vi å sette fast bussen, så da var det ut og dytte til vi endelig kom oss frem.
Kirken besto egentlig mest av å synge og snakke om kvinenes rett. Etter ett par timer fant vi ut at vi hadde fått nok, så då måtte vi takke for oss - og ut å skubbe bussen ett par meter til.
Deretter reiste vi på stranden en tur og der var vi en stund før vi møtte de andre.

Skrevet av Caroline

Dag 2 på gatebarnsentret

Uten køyseng og klamme myggnettingar fekk vi ein godsnattesøvn. Stod opp friske og opplagde til ein ny dag i Zimpeto. Frukost med gutta var vår første post på programmet, gutta der i mot hadde vore oppe sidan klokka 05.00 for å utføre dagens gjeremål. Medan vi kom traskande inn til frukost litt hulter i bulter kom gutta inn på ein lang rekke. Dei har meget god disiplin, alltid gjestane først. Frukost var ikkje heilt det vi er vande til, eit loffbrød og ein kopp varm te med melk i. Etter måltidet var Møre-elevane og Moss på plass i sin buss og gutta på plass i sin buss. Neste post var stranda. Pål (ansatt på institusjonen) viste veg til stranda som låg ca 30 min vekke. Vi køyrte til stranda litt utanfor allfarveg slik vi skulle få sjå litt meir av Maputo. Stranda var folksom, flott og langgrunn. Vatnet var herlig varmt og supert til å leike med viltre gutta i. Medan nokon sleika sol og andre bada fant nokon det kjekt å leite etter skjell og vandre langs vannkanten. Nokon sendte lange blikk til dei muskuløse sjokolademennene som gjekk og viste seg fram. Timane på stranda gjekk fort så lunsjtida til gutta byrja å nærme seg. Vel tilbake fekk vi også lunsj i lag med gutta. Gode manera fekk dei igjen vise fram når alle gjestane fekk først mat på tallerken. Ein haug med ris og ein suppeblanding av store bitar av kjøt og poteter var lunsjen. Etter lunsj var programmet for dagen ferdig og tida kunne vi disponere til det vi sjølv ville. Nokon fant fram boka, andre la seg i sola igjen og andre ville vere meir aktive og leikte med gutta.

Skrevet av Malene & Monica B.

1. dag på gatabarnsenter

Vi har nå forflyttet oss fra Maputo til Zimpeto, et lite sted som ligger et stykke utenfor hovedstaden. Vi har blitt godt mottatt på gatebarnsenteret vi skal bo på i tre netter, fram til mandag. Mannen bak stedet er hedemarking, som med støtte fra to menigheter i området har fått prosjektet på beina. I dag bor det to norske familier her. Målet er at stedet skal bli styrt helt uten innblanding utenfra, men på grunn av fattigdommen har det foreløpig vært vanskelig fordi penger stadig vekk forsvinner.
Barna her har blitt plukket opp fra gata. Ofte er historien bak barna at de har rømt eller blitt kastet ut hjemmefra på grunn av dårlig råd eller mishandling. Deretter har de satt kursen mot Maputo, storbyen, fra alle kanter av landet. Her har de havnet i ulike gjengmiljøer, hvor tobakk, dop, vold og seksuell mishandling fra de eldre guttene i gjengen er en del av hverdagen. Her på senteret tar de inn gutter, grunnet at hele 80% av gatebarna er gutter og at de har sett det som en fordel å konsentere seg om et kjønn. Aldersgruppen de konsentrerer seg om her, er 7-15. Her blir de oppdratt til det normale hverdagslivet, med fastsatte tidspunkter for når de skal opp osv. De blir også plassert på skolebenken. På senteret jobbes det også mye for å skape kontakt med familien til barna, og målet er at barna før eller siden skal kunne komme tilbake til familien.

Det er spesielt å tenke på alt de små guttene har opplevd til tross sin unge alder. Allerede har nok mange av dem opplevd flere vanskelige ting enn vi noen sinne kommer til å gjøre.

Mange gleder seg til aktive dager her på senteret med mye fotball og liv. Kanskje vil vi også få oss noen små kompiser før vi reiser videre.

Skrevet av Caroline og Ingvild

Turist i Mozambique

Å være turist i et fattig land er ikke alltid lett. Og det skal det kanskje heller ikke være?

Du har penger, rikelig med tanke på den lange reisen du har bak deg, synlig i klær og når vi bruker penger på is og andre fornøyelser. Hjemme er det ingen sak å ha penger, heller tvert i mot, der har så og si alle det. Det er når man kommer til et land hvor mange knapt nok har penger til mat at det å ha penger fort kan føles som en bragd. Man spør seg også noen ganger hvorfor det er sånn. Forskjellen mellom oss med penger og dem uten kan ikke forklares med blodslit fra vår side, like lite som lathet fra deres, vi er ikke klokere enn dem og forskjellen kan heller ikke forklares med at vi er bedre som mennesker enn dem. Den store forskjellen ligger rett og slett mye i geografien, hvor i verden vi er født. Og uansett hvor mye mange jobber her nede, er det å komme seg ut av fattigdommen en lang og urettferdig kamp hvor tilfeldigheter ofte har mye å si.

At jeg syns det er urettferdig at noen er fattig, mens andre er rike, burde det ikke være tvil om.
Det er kanskje nettopp det som noen ganger gjør det vanskelig å være her. For hvordan skal man forholde seg til det når en person kommer og ber en om penger? På den ene siden føles det riktig å gi ham penger, han har lite, en har mye i forhold, pengene kan hjelpe han, å gi pengene kan også være en god måte å lette på samvittigheten for urettferdigheten. På den andre siden, kommer fornuftigheten inn og forteller en at det er så mange mennesker som er i samme situasjon som ham, og hvis en gir ham penger, hvorfor skal en da unngå i gi til de fire andre som kommer til en i samme ærend i løpet av dagen? Dessuten, er det egentlig riktig at noen skal livnære seg på andres penger?

Noen ganger virker det fristende å forsvinne inne i mengden, ikke lenger bli sett på som turist. Og på den måten unngå å bli sett på som en levende pengesekk. For å oppnå det kunne du blitt bedre kjent på stedet du befant deg, så kart (og kompass?) ikke ville kunne avsløre deg, du kunne kledd deg som innbyggerne på stedet, du kunne lært deg språket. Men en ting vil alltid kunne avsløre deg, fargen på huden din. Denne ene lille forskjellen som allikevel utgjør et så stort skille.

Skal man gi penger, eller skal ikke gi penger? Det er noe av det jeg har skrevet om her. Men når sant skal sies er ikke det et veldig avgjørende spørsmål i den store sammenheng. Som jeg tidligere har nevnt ville det kun eventuelt gagne et par personer i noen korte timer. Kan man gjøre noe for å hjelpe flere mennesker, og være en pådriver for positiv forandring i landet, er vel heller spørsmål man burde fokusere på. Men hva kan man i så fall gjøre, hvilken nytte har det egentlig, på bekostning av hva og er det å ”blande seg inn” noe man egentlig burde gjøre?
En tur som dette reiser uvante og viktige spørsmål som uten tvil er sunt for oss å måtte ta stilling til, men samtidig veldig vanskelig.

Skrevet av Ingvild

Det 1 bilde er var oss paa grensen fra soor afrika til Mozambique!

Det 2 bilde er av Audun og Otelo.

Det 3 bilde er av Ida som farget haaret sitt!

Dag 8, Mandag 19. februar
Morgenen på Fatimas begynte med at folk vandret ut av porten på jakt etter frokost. Etter at maten var fortært sammen med malariatabletten, satte vi kursen mot den norske ambassaden hvor vi ble møtt av Sissel Igland. Aircondition og kaldt vann var en herlig ting for gjennomsvette skandinavere.

Etter ett lite foredrag om tilstanden i Mozambique måtte vi atter en gang ut i den varme luften. Tilbudet om en strandtur var derfor svært forlokkende. Moss satte bussen i gang og satte kursen imot Macaneta Beach. Det viste seg at turen dit ville bli ett større møte med afrika enn vi først hadde forventet. En fergetur på en ferge som ville fått fjord1 til å le seg i hjel, samt en humpetur i en pick-up med tilhenger ute på landsbygda var noe av det vi fikk oppleve. Krøtter, stråhytter, barn i veien og kvinner med mye større bør på hodet enn en Møre-elevs håndbagasje.

Omsider kom vi frem til stranda, og vi var ikke skuffet! Stoore bølger, lys sand og en herlig avkjølende vind. Noen solte seg og andre boltret seg i bølgene. Enkelte prøvde også å få seg litt mat, med mer eller mindre hell.

Med hensyn til Moss (som ventet på oss på ”fergekaia”), satte vi oss oppi lasteplanet og humpet av gårde igjen.

Skrevet av Monica B

Dag 7, Søndag 18.februar

I dag reiste vi videre på vår opplevelses tur her i Afrika.
Vi dro fra Malelane og videre til Mozambique.
Vi ankom grensen etter 1 times kjøring, hvor vi måtte ut av bussen, gjennom passkontrollene, og inn i den klamme bussen igjen for å vente en times tid på Knut, som måtte ordne med passene våre.
Når vi endelig kom oss inn i Mozambique fikk vi erfare hvor store forskjellene er mellom landene her i Afrika. Omtrent alle husene vi så på veien til Maputo var laget av bølgeblekk, plastikk, strå og alt mulig rart man kan forestille seg.
Selv om det var en del områder med fine murhus, marker og åkre med alle mulige frukter og grønsaker, var det ikke det som fikk øynene våres til å lyse.

Når vi endelig kom fram til The Base, der vi egentlig skulle bo, fant vi fort ut at det hadde oppstått en feil, og stedet var fullt. Etter mye frem og tilbake, endte vi opp på Fatima’s Backpackers, ikke langt unna.
Når vi hadde funnet en seng hver, begynte vi å bli ganske så sultne.
Vi gikk for å utforske Maputo og se hva de hadde å tilby oss av mat.
Men det var søndag, så det var ikke store utvalget. Dessuten var det et lite sjokk og komme til et sted hvor nesten ingen forstod engelsk.
Pengene her nede er til å bli forvirret av (1000mkt = 335 kr), så når vi kom der med våre Rand (1Rand = ca 1nok) var det ikke så lett med en gang og flere betalte kanskje litt i meste laget for maten, bla Jon som betalte 35kr for en pinne-is i et av verdens fattigste land.
.
Men på slutten av kvelden hadde nå alle fått i seg litt mat og vi ble gode og mette.
Så var det å henge opp myggnettet før vi sa godt natt til Knut og tok kvelden.

Skrevet av Caroline

Kontrastenes land

At Sør-Afrika er kontrastenes land, har vi i løpet av vårt første opphold der fått oppleve.

I Johannesburg var kontrasten mellom fattig og rik åpenbar. Sterkest merket vi det kanskje da vi etter et opphold i en squattercamp dro direkte til et stort kjøpesenter et lite stykke unna. Så kort avstand, en så lett forflytning for oss, men så umulig for dem i squatteren.

Et skille mellom hvite og svarte, er ikke vanskelig å se, men heller ikke overtydelig. Mens hus raste forbi mens vi forflyttet oss fra sted til sted, kunne vi etter hvert med stor skuddsikkerhet sette fingeren på hvilke boliger som tilhørte hvite og hvilke som tilhørte svarte, og en gang i blant kunne vi også se hvilke som tilhørte mulatte.

På den ene ytterkanten har vi sett Johannesburg med de små husene som ligger tett i tett i det som virker som evigheten. På den andre har vi sett endeløst urørt landskap, med Kruger nasjonalpark som sterkeste motpol til Johannesburg. Der var den asfalterte veien vi kjørte på og et og annet skilt som ”Se opp for leoparder i trærne”, det eneste som minnet om menneskelig tilstedeværelse.

På de fire dagene vi tilbrakte i Sør-Afrika har vi sett mange av skygge- og solsidene av Afrikas rikeste land. Vi har opplevd at det på den såkalte skyggesiden finnes en hel del glede og positivitet, noe som kan få oss til å sette spørsmålstegn ved det materielles egentlig betydning.
Men at det er flere nyanser til landet som vi fremdeles ikke har sett, er det ingen tvil om. Kanskje vil vi få et bedre innblikk når vi igjen krysser grensa etter oppholdene i Mozambique og Swaziland.

Skrevet av Ingvild

Dyrene i Afrika

Det er ikke hver dag 19 ungdommer så gladelig spretter opp av sengene klare til frokost klokka halv seks om morgenen. Men så er det heller ikke hver dag en vinterblek nordboer får mulighet til å se Afrikas dyr på nært hold.

Det var en spent gjeng som kjørte inn porten til Kruger nasjonalpark klokka sju i dag tidlig. Vi hadde blitt fortalt at ”the big five” (løve, leopard, elefant, nesehorn og bøffel) ikke var usannsynlig å se, i tillegg til en rekke andre eksotiske dyr som giraff, sebra, flodhest, krokodille og aper. Men skulle vi faktisk håpe på å treffe på noen disse afrikanerne eller ville trær, steiner og smådyr være alt vi skulle få se?
Det tok ikke lang tid før vi fikk vår første gledelige overraskelse da en gjeng impalaer dukket opp et par meter fra veien. 19 stykker fór til vinduene med kameraene i beredskap. Det viste seg etter hvert at dette ikke skulle bli de siste dyrene vi så på vår ni timer lange safari; mens vi studerte landskapet som føk forbi oss dukket både elefanter, nesehorn og flesteparten av de andre dyrene nevnt ovenfor opp. Men de to dyrene mange hadde aller størst forventninger om å få øye på, de to kjøtteterne løven og leoparden, klarte ingen av klassens granskende øyne å se (selv om det hendte mer enn én gang at noen ropte ut i begeistring, sikker på å ha sett en av de to, men som ved nærmere gransking viste seg å være en stein, en impala eller et fallent tre). Det var stor oppstandelse da vi et stykke ut i turen kunne skimte en leopard i et tre noen hundre meter unna, men helt nok til å oppfylle våre forventinger var det ikke. Da turen nærmet seg slutten skulle vi få alle våre leoparddrømmer og mer til oppfylt da en leopard bedagelig ruslet forbi bussen på ti meters hold. Det var veldig spesielt og flott å se dette dyret som vi har sett i så utallige mange dyreprogram ”live”, så stilfull med sitt spesielle mønster, så tilsynelatende fredelig og uanfektet med alle som fulgte med. 21 par øyne (Knut og Moss er som alltid med oss) fulgte med da leoparden krysset veien ikke langt fra bussen og la seg ned i gresset på andre siden med god sikt til noen sebraer et stykke unna. Vi så for en storslått jakt med noen tilsvarende flotte bilder, men vinden snøt oss for det virkelig store showet og sebraene kom seg i sikkerhet. Men hvor sikkert kan vi vel egentlig si det, som kun ser et lite bruddstykke av den virkelige afrikanske dyreverdenen? For alt vi vet fikk kanskje leoparden sebraen sin til slutt, og ligger i de sene kveldstimer å gomler på fangsten. At vi alle som en er fornøyde med bruddstykkene vi ble tildelt, er allikevel det ingen tvil om. Og kanskje blir det en løve eller to i løpet av vårt afrikanske opphold, på vår neste tur som tilskuere til dyreverdnen, på safari i Zulu Zulu nasjonalpark.

- Ingvild

“This is our home! You want to come in? Yes? Please, have a seat! Would you like to see pictures of our family?”

Vi blir mott med aapne armer og brede smil naar vi ankommer et nabolag i naerheten av der vi bor. Folk hilser, prater og vil vise oss rundt i husene sine, noe som virker veldig fjernt for oss innesluttede nordmenn. Det er altsaa ikke bare klimaet som er varmt, men ogsaa de fantastiske menneskene som bor her!

Herifra drar vi videre til Soweto, hvor vi skal besoke en “Squatter camp”, et sted hvor mange fattige og vanskeligstilte bor. Dette ble et utrolig sterkt inntrykk for oss alle… Smaa blikkhus paa storrelse med et norsk soverom, boss rennende i lange elver mellom husene og en befolkning hvor 80% er rammet av AIDS satte dype spor i oss alle.
Her besokte vi ogsaa en barnehage og forskole, noe som var til stor glede for baade smaa og store!
Flere av oss hadde med klaer og leker fra Norge, noe som ble godt mottatt av personalet.

Etter en lang dag med masse inntrykk, var mange klare for aa dra hjem, men vi hadde et siste stopp igjen –huset og nabolaget til Moss. Dette var ikke til aa angre paa og det ble nesten taarer i oynene naar vi skulle dra fra alle de herlige menneskene her.


(Bildet viser Malene i snakk med en afrikansk familie i det forste nabolaget vi besokte.)

-Silje

Flyreisen tok oss over tolv timer, men med en liten pause i Frankfurt. Derfra fikk Ida sin store drøm oppfylt: vi fløy en toeatesjers jumbojet til Johannesburg. Gleden forsvant desverre fort når vi innså at hele klassen var spredd for alle vinder gjennom hele flyet og vi måtte tilbringe mesteparten av de tolv timene sittende ved siden av ikke-engelsk talende tyskere og pretensiøse svenske golfstjerner.
Men flyturen virket faktisk som den var over før den begynte - iallefall for oss som sov mesteparten, de som ikke gjorde det var ikke like heldige. De fikk istedenfor sjansen til å nyte tysk TV på sitt beste: nemlig hesteshow og tyskernes svar på Se & Hør.

Når vi atter ankom Johannesburg, fant vi ut at Kristins baggasje gikk gjennom en litt opprørsk fase og fant det best å ta en liten ferie i Oslo. Den har nå kommet til rette til stor glede for alle - spesielt Kristin.
Afrika møtte oss gjennom Moss på flyplassen. Han er vår sør-afrikanske altmuligmann, som vi allerede har blitt ganske så glad i. Han ordnet buss og litt lokal bekjentskap, noe som vi er veldig takknemlig for. Det får oss til å føle oss litt mindre som turister (noe som vi skal komme tilbake til).

De tre første nettene har vi bodd hos Mufasa Backpackers som ligger tredve minutters kjøring utenfor Joburg. Dette kan kanskje høres ganske ekstremt ut - tredve minutter til byn! Men det er ganske normalt her har vi fått oppleve; alt ligger for det meste ti-femten minutters kjøring fra hverandre. Avstandene er rett og slett enorme. Det er en norsk dame som sammen med sin sør-afrikanske mann har startet stedet. Her ble vi godt mottatt med svømmebasseng, BBQ og hunder for enhver smak.

ONSDAG 14.02

Etter en rolig første kveld, var det på onsdag (valentines day!) klart for ekskusjon og et omfattende program (hele 14 timer!!). Men til tross for en lang dag og litt for afrikansk lunsj, greide vi oss gjennom hele økten. Det begynte tidlig, med avreise klokka åtte, og Apartheid Museum som første stopp. Nghi og Clara fikk tidlig merke apartheid på kroppen da de ikke fikk være med på moroa. Et interessant besøk.

Deretter gikk turen til Soweto, som har vært grobunn for de svartes frigjøringskamp siden 70-tallet. Noen av områdene er mye plaget med kriminalitet, men vi fikk heldigvis ikke merke denne delen av Afrika på kroppen - ennå. Soweto har flere innbyggere enn Norge, som bor i et område på størrelse med Bergen by. Dette skaper en del kreative løsninger når det gjelder boplass, og det var det vi dro for å ta en titt på etter vår dose apartheid. En kunne nesten tro apartheid fortsatt var nasjonal politikk når en så levestandarden til det store flertallet av innbyggerne der. Vi var såvidt innom de gode gamle turiststedene Hector Pieterson Memorial, samt verdens rikeste gate: nemlig der hvor nobelprisvinnerne Nelson Mandela og Desmond Tutu begge har bodd.

Etterpå fikk vi se et boligområde av blikkskur på nært hold. I begynnelsen føltes det litt ubehagelig og feil å få en guidet tur for å se på "elendigheten" til disse sør-afrikanerne, men etter hvert som barna omringet oss og vi stort sett ble møtt med smil og vink, føltes det ikke lengre så rart.

Det var en gjeng som var nokså mettet på inntrykk som returnerte Mufasa, trøtte, men fornøyde med den første skikkelige Afrika-dagen.

-Ingvild og Andreas

Dagen før reisen

I dag er det søndag 11.02, og dermed er det bare en dag før klassen skal møtes på Gardermoen og deretter sette kursen mot det afrikanske kontinentet. Det hele virker veldig fjernt her vi sitter i et vinterkaldt Norge. Det til tross for nærheten i tid og alle timene vi har brukt på å forberede oss på hva som venter; alt fra programmet for oppholdet til klima til skikk og bruk i det sørlige Afrika.

Men å være 100% forberedt på et så stort sprang geografisk og kulturelt er vel også helt umulig. Og det er nok også derfor mange av oss i dag sitter med en ganske så spent følelse av å "gruglede" seg til morgendagens reise.

-Ingvild